Ingvild i Tyskland 09/10

Fredagen fortsatte å være en super dag, med unntak av ødelagte føtter. Vi dro på 18-års feiring i Dahl, samme sted som den første festen som gikk helt skeis. Det var mange som spøkte med at for å finne lokalene skulle man bare se etter stedet hvor en ambulanse sto klar å venta. For å komme dit tok vi bussen, og jeg merka allerede på vei til bussholdeplassen at jeg ikke hadde hatt på meg høyhelte sko siden tidlig på våren en gang. Skoa har ikke veldig høye heler, og de er så behaglige å ha på at vanligvis merker jeg ikke en gang at de er ca 4-5cm høye. Vi måtte bytte buss i Paderborn, og på den siste bussen måtte vi sette oss i en 4-seter, hvor det allerede satt ei jente. Mot slutten diskuterte vi hvor vi skulle gå av, men det hadde ingen av oss peiling på. Jenta (Julia) overhørte diskusjonen og spurte om vi ikke tilfeldigvis også skulle på festen ved sportsanlegget, og jo, det skulle vi. Ho hadde fått beskjed om å gå av på det siste stoppestedet, og når bussen snudde på en snuplass og det ikke lenger sto flere holdeplasser på skjermen i bussen, gikk vi av. Et stoppested for tidlig. Da måtte vi først gå til riktig stoppested, for så å følge skiltingen oppover til sportsanlegget.

På festen var det flere fra 11. klasse også, og jeg traff på ei fra engelskklassen, som jeg ble bedre kjent med utover kvelden. Som Eva så fint uttykte det; Du kjenner jo allerede folk jeg ikke kjenner! Etter å ha gått langt/stått oppreist/dansa fra halv 9 til halv 2 satte vi oss ned den siste halvtimen, og det var først da vi reiste oss opp igjen jeg merka hvor vonde føttene mine var. Når vi skulle gå det lille stykket ned til parkeringa klarte jeg såvidt å gå på beina. Tror aldri jeg har hatt så vondt i beina før, og siden det var "plattingen" forran på føttene som gjorde vondt ble det å prøve å legge all vekta bak på hælene, i nedoverbakke. Det sier seg selv at ikke er veldig enkelt, og folk kunne vel uten problem forveksla meg med en av de med alt for høy promille. Til tross for ødelagte bein, var kvelden super, og den desidert mest vellykkede feiringen jeg har vært på her.

I går var beina mine fortsatt helt ødelagte, og det føltes som jeg hadde store vannblemmer under beina. Det ble til at når jeg først hadde gått ned i stua, ble jeg lenge der. Når jeg måtte opp på rommet for å hente noe, ble jeg værende lenge på rommet. Det å skulle gå opp og ned trappa var et mareritt. Nå, 2 dager senere gjør fortsatt beina mine vondt, men jeg kan iallefall gå igjen! Ingen høye hæler på en stund hvertfall!

I går var jeg først med Jutta hos naboen og spiste kake, siden naboen feira bursdagen sin. Så slappet jeg bare av, mens Eva var i Hannover på fotballkamp, og Jochen satt klistra forran tvskjermen og fulgte kampen live. Jeg fikk begynt litt på en tyskanalyse, en novelleanalyse, men siden helg for meg ikke betyr skolearbeid var det ikke lenge jeg gadd det. Jeg fikk skrevet begynnelsen, et kort sammendrag av novella handler om. Jeg satte meg også ned og så 2 home and away episoder, de 2 første episodene jeg har sett her i Bad Lippspringe. Jeg har til nå sett 3 episoder i løpet av 6 uker i Tyskland. Hjemme så jeg 2 episoder hver dag, og trodde jeg ikke kom til å overleve 1 uke på camp uten serien. Nå er det et tiltak å sette seg ned å skulle se på, men når de først begynner å snakke med australsk aksent, er det bare avslappende og endelig høre ordentlig engelsk uten tysk aksent og samtidig forstå alt uten å tenke.