Er det meg du snakker til?

Her i Tyskland er det masse styr med å si Sie til lærere, de du ikke kjenner osv, den høflige formen for du. Det blir sett på som uhøflig å si du til lærere, og det er til og med egne verb for å si Sie eller du. Duzen og Siezen (ifølge heinzelnisse skrives det sånn). Fra 11. klasse skal lærene også si Sie til elevene, og hele systemet med du/sie er egentlig bare helt vanvittig upraktisk, teit, og rett og slett helt idiotisk. Jeg hater det!
I dag var vi ute å spiste, og på vei tilbake diskuterte vi nettopp bruken av Sie og du, og da fikk jeg spørsmål om hva lærerne sier til meg, for når man blir eldre går det også i etternavn, og etternavne mitt er ikke akkuratt tysk. På skolen er det heldigvis fornavn det går i, og om lærerne sier sie eller du til meg har jeg egentlig null peiling på. Jeg reagerer bare på du. Om de en eller annen gang har spurt meg om noe i sie-form har jeg garantert ikke reagert. Hvorfor i huleste skal jeg reagere når noen sier Sie til meg (på norsk: de, altså superhøflig), det skjer neppe at jeg kommer til å føle meg snakket til hvis noen sier Sie til meg. Ingvild eller du = ja, Sie = nei.
Et par av lærerne mine vet jeg er veldig nøye på å bruke sie når de snakker til elevene, og tysklæreren min starter timen med noe så vakkert som: "Ich begrüße Sie". Første gang holdt jeg på å bryte ut i latter.
Og de lurte også på hvordan det gikk med det å huske på å si Sie til lærerne. Foreløpig har jeg ikke hatt det problemet heller. Jeg lar enkelt og greit la være å snakke til lærerne, med unntak av når jeg rekker opp hånda når jeg ikke skjønner oppgavene og sier: "Ich verstehe nicht", eller til nød settninger hvor man så absolutt ikke trenger du/sie.

Det finnes ikke ord for hvor patetisk jeg finner det systemet. For ikke lenge siden var det visst en eller annen kjent tysker som hadde introdusert seg til en amerikaner, og sagt: You can say you to me! Bare det sier litt om systemet. Det er ingen andre ting i Tyskland som irriterer meg så mye som du/Sie, til og med Jutta sier at det av og til er vanskelig å vite om man kan si du til de man egentlig føler man kjenner ganske godt.

Nok frustrasjon for denne gang, og sånn ellers utenom du/sie har jeg det toppers! Det er overraskende nok de dagene jeg har best humør jeg bare må rope ut det som irriterer meg. Best å få det vekk med en gang! Og siden jeg foreløpig ikke kan nok tyske ord til å uttrykke frustrasjonen på, og det for de er helt normalt, er bloggen det perfekte stedet.