onsdag 25. november 2009

counting down...

Jeg har aldri skjønt hvordan folk kan ha 300-400 venner på facebook. Kjenner de virkelig alle de har i lista har jeg ofte tenkt. Så tok jeg en titt på vennelista mi på facebook. Når jeg dro hjemmefra var den på rundt 150 tror jeg, iallefall et rimelig normalt antall. . Når det brått var 80 pålogget samtidig på facebook-chat her om dagen begynte jeg å lure, og fant ut at jeg skulle sjekke hvor mange jeg totalt hadde i lista. Nå, etter 3, nesten 4 mnd i Tyskland er den oppe i hele 295 venner, fra overalt i verden. Fra Norge, fra Tyskland og de mange utvekslingsstudentene jeg har blitt kjent med fra alle kriker og kroker av verden. Tenk hvor upraktiskt det hadde vært om man måtte skrive brev/ringe med alle for å holde kontakten? På facebook kan man omtrent alt. Alt fra mail og chat, til å dele bilder og videoer. Facebook er praktisk!

I tillegg til å pine meg gjennom fysikk før mandagens klausur, har jeg i helga tenkt å se Twilight! En eller annen gang må jeg jo se den, og det er kanskje greit å ha sett eneren før jeg ser toeren. Er bedt med på kino av flere av jentene på trinnet neste helg for å se New Moon - Biss zur Mittagsstunde. Vurderer å se om det ligger en tyskdubbet versjon av eneren på youtube ++. Har den på engelsk på hardisken, men tror det er like greit å se den på tysk siden jeg allikevell må se 2eren på tysk. Det er dessuten ikke mer anstrengende å se tyskdubbede filmer enn engelsk uten tekst. Jeg legger ikke lenger merke til at leppene ikke beveger seg utifra det personene sier, og er så vandt til å høre tysk at jeg uansett må omstille meg oppi huet før jeg skal se noe på engelsk.

Eneste som er rart, og da mener jeg virkelig RART, er det å se Unni Lindels serier, dubbet til tysk. Jeg liker både bøkene og serien om Unni Lindels etterforsker Cato Isaksen, og har sett alle filmede seriene til nå på norsk. Slangebæreren og Drømmefangeren har til nå gått på tysk tv, og resten kommer de neste ukene. Det var noe merkelig å se en norsk serie dubbet til tysk. Hver gang det var en kort pause mellom snakkingen forventet jeg liksom alle personenes norske stemmer/dialekter, og var like overasket hver gang det gikk opp for meg at de snakket tysk. Men de hadde funnet stemmer som nogelunde passet, så det gikk an å se.

Og for å slenge inn en ting; bilteori i Tyskland er faktisk morsomt. Eller morsomt er kanskje litt å ta i, men når jeg husker tilbake på tiden jeg pinte meg gjennom både teoretisk grunnkurs og mopedteori er bilteorien her både spennende og intressant. I tillegg kan jeg svare på mange av spørsmålene, noe som er uvant etter over 3 mnd på tysk skole. Siden svarene på spørsmålene lærerne spør i timene på skolen ikke bare har et fasitsvar, men heller flere mulige "det kan være sånn og sånn, fordi sånn og sånn, men også sånn og sånn, for når det er sånn, og det er sånn... og blablabla" har jeg ikke sjangs. Når teorilæreren spør spørsmål venter han kun et fasitsvar, og ikke lange analyser av temaet, noe som passer meg bra.

Og nå kan jula komme! Non stop og pepperkakeformer, maler til pepperkakehus og Amalies jul! Livet er herlig! Bare 4 dager igjen, også kan jeg se den tidligere yndlingsserien min som jeg ikke har sett siden den sist gikk på nrk for hundre og ørten år siden. Har sjeldent gledet meg så mye til 1. desember som jeg gjør nå! Nok en gang; 4 dager!


+ også kjemibøker, men de ødela liksom det som var av julestemning både på bildet og i virkeligheten. Tror jeg drøyer å åpne den til jeg er ferdig med denne perioden med klausurer.

1 kommentar:

Solveig sa...

Når jeg så coveret på Amalies jul husket jeg hva det var. :)