"Det var veldig mye skriking!"

Her kommer en liten oppsummering av helga i Berlin:

På fredag skulle jeg egentlig hatt sport, noe som hadde ført til kun 30-40 minutter hjemme før vi måtte av sted til Berlin. Når jeg kom ut i 1. pausa hadde jeg kjempegodt humør fordi jeg visste at selv om jeg ikke rakk å bli ferdig med matteklausuren, var det uansett årets aller SISTE klausur. Så ser jeg på vertretungsplanen, og hva står der? Sportlæreren min var ikke der den dagen! Ho er ellers ALLTID på skolen, så måtte dobbeltsjekke 3 ganger at det stemte. Humøret ble ikke dårligere av den grunn, for da hadde jeg brått 3 timer mer tid hjemme før vi måtte avsted.
Siden jeg forrige uke kom så godt i gang med å ringe hjemover til Norge fordi både Sigrun og farmor hadde bursdag, bestemte jeg meg for at jeg kunne ringe Kathrine også. Er jo ikke vanskeligere å ringe enn å skrive melding. Fikk ringt og gratulert med 18 års dagen, og det var faktisk første gang jeg har snakket med noen andre enn familien på telefon dette året. Var iallefall koslig å endelig få snakket med Kathrine igjen.

Bilde fra turen til Sarpsborg ca en uke før jeg dro.

Så bar det av sted til hovedstaden...

Når jeg var i Berlin med EF var det dagen før 20års jubileumet av murens fall, og
de var midt i oppbyggingen av scene og alt til feiringen. Nå fikk jeg endelig sett Brandenburger Tor uten at hele området var avsperra.


En del av Reichstag

Vi tok også en tur til East Side Galery, en av de få restene av muren som fortsatt står, og som de har malet masse kunstverk på:







Båttur på elva Spree ble det også, og i køen sto en gjeng nordmenn. Er uvant å plutselig høre norsk. Hadde fram til før Berlin-turen bare hørt norsk tilfeldig en gang dette året, i en stappfull gondol på vei opp til skiløypene i Saas Fee i påska.


Museumsinsel/Museumsøya



Siden Helmut er fan av klassisk musikk og opera ble det tur i Operaen. Husker ikke navnet på stykket akkurat nå, men var egentlig overaskende bra. Stykket var oversatt fra italiensk til tysk, men det hjalp jo ikke mye når det var opera. Da forstår man jo prinsipielt null og niks. Meeeen, så ble jeg redda av at de hadde en liten skjerm på seteryggen forran hvert sete, med teksten de sang, og da kunne jeg også forstå hva de sang om. I pausa gikk vi ut og rett bak meg hører jeg "Det var veldig mye skriking". Tanken som raste gjennom hodet mitt var "ey, det forstår jeg jo!", uten at jeg klarte å koble at jeg nettopp hadde hørt norsk. Det var mitt andre "møte" med nordmenn i Berlin.

Når vi gikk tilbake til hotellet gikk vi forbi et par cafeer som hadde satt tven ut med MGP-finalen. Når vi kom tilbake på hotellet var det første vi fikk med oss av finalen den fine nedtellinga til å ikke kunne stemme mer. Ikke en gang oppsummering av sangene fikk vi med oss. Fikk med poengdelen, og som de fleste sikkert fikk med seg, vant jo Tyskland med 19år gamle Lena Meyer-Landrut og sangen Satelite. Første seieren på 28 år. Liker egentlig sangen veldig godt, siden den er fengende og fin, men har fått en liten overdose av sangen. Det morsomste med hele greia var jo at ho brått begynte å snakke tysk. "Ich weiß nicht wo ich jetzt hin soll. Ich quatsche einfach nochmal ein bisschen." (ca oversatt: jeg vet ikke hvor jeg må gå nå, jeg snakker bare litt videre). Som Eva sa det: Hallo, ingen forstår deg, hvordan kan de hjelpe deg med å finne ut hvor du skal?
Heldigvis ble den bare spilt en gang på radioen i går iløpet av de 4-5 timene på vei hjem fra Berlin. I dag tok jeg en tur inn i byen i fritimen, og på hus og biler var det veldig mange flere flagg enn da jeg var i byen på fredag. Vet ikke om det skyldes at det nærmer seg fotball-WM, eller at de rett og slett feira seieren. De hadde jo ingen flaggdag dagen etter seieren sånn som vi hadde i fjor med 17. mai.
Og jeg er overaska over at vi i det hele tatt fikk så mange poeng som vi faktisk fikk. Hadde ikke regna med mer enn höchstens 10 poeng.

Søndagen dro vi til Reichstag:

(bilde fra november)

Der kan man gå opp i kuppelen, og siden det er så populært går køen vanligvis fra inngangsdøra og langt utover plassen. For å unngå den køen kan man dra på et foredrag først, og det gjorde vi. Der fikk vi egentlig masse spennende informasjon, og vi satt i den salen alle de store politikerne treffes til møter osv. Etterpå gikk vi opp i kuppelen.


Kuppelen er delvis bygd opp av speil for å reflektere lyset ned i møtesalen rett under, uten å blende de som sitter der.



Både Eva og jeg ville gjerne i Check Point Charlie-museet, så da tok vi en tur dit også. Tredje "møte" med nordmenn. I den lange køen for å komme inn på museet la jeg merke til at de bak meg snakka norsk. Inni museet hørte enda noen fler som snakka norsk, og jeg kunne til og med lese en norsk artikkel om en av sakene som sto omtalt der, i et utklipp fra Norsk Ukeblad! Museet var kjempespennende, selv om det kanskje kan bli litt i meste laget med tekst. Men når teksten sto på norsk var det egal at det var 2 tettpakka sider tekst, selv om jeg allerede hadde lest så mye at jeg egentlig var lei av å lese.
Mens vi var inni museet kunne vi se hvordan vannet fløt i gatene etter at øsa ned. Da var vi jo hvertfall inne, og ellers hadde vi jo fint vær det meste av tiden der. I dag bøtter det ned igjen, og lite minner om at det er 1. juni i morra. Har hvertfall hørt rykter om at været skal bli fint igjen til helga. Hadde vært en nedtur om det var drittvær den ene helga vi skal til Hamburg/Bremen osv.


Tyske og franske Dom på Gendarmenmarkt eller noe i den duren

Schloss Bellvue. Vi bodde på et hotell 400-500m unna

Byggmester Bob

Følte meg nesten som byggmester Bob da jeg var med til SB i dag. Det er en stor butikk som er for kunder med firmabevis eller noe i den duren. Der har de så og si alt i store pakninger, i tillegg til småting som eks deler til bygg-selv-ringen. Da må jo først alle mulige kombinasjoner av deler prøves ut, skrues sammen, og ryddes på plass igjen. Endte opp med enda noen fler deler ting ringen, og nå har jeg nok til å sette sammen ørten ulike ringer. Fargerike, sølv/gull, enkle, store eller små. Alt etter humør. Nå har jeg nok deler. Hadde bare tenkt å kjøpe 1-2 deler, men siden de var mye billigere enn inne i byen endte det med det dobbelte antall. Men, det er jo en kvalitetsring i motsettning til de som er å få kjøpt på H&M osv som faller fra hverandre når man ser stygt på de. I tillegg er den anderledes enn alle ringer jeg har sett i Norge.

Nå skal jeg lære matte til min aller, aller siste klausur her i Tyskland, og pakke ferdig til Berlin. Det er slutten av mai, noe som hjemme vil bety å begynne å nærme seg feriemodus. Antall årstimer i noen fag er oppnådd, og timeplanen blir tynnere og tynnere. Husker mai/juni i fjor var herlig, selv om det ofte føltes bortkasta å skulle komme på skolen for 2 timer pr dag. Her har jeg fortsatt 6 uker igjen på skolen, 3 uker lenger enn alle dere hjemme. Urettferdig. Alikavell er jeg allerede i feriemodus og er langt fra produktiv. Alt jeg må gjøre foregår i sneglefart. Til og med tiden fram mot ferien går med tempoet til en snegle. Må vel være det mest typiske vårtegnet, som i tillegg er uavhengig av deppeværet som er for tiden. Krysser fingrene for vint vær i helga.

Det var en gang da jeg var av den meningen at tiden i Tyskland gikk fortere enn den i Norge...

2 måneder

Har lest gjennom store deler av blogginnleggene jeg har skrevet på bloggen. Og merker ting har endra seg. Ikke bare antall innlegg i måneden og kvaliteten på norsken, men også holdningen min til Tyskland/Norge og utveksling. Sist jeg skrev et innlegg med tittelen 2 måneder hadde jeg vært 2 måneder i Tyskland, og så smått begynt å merke hva jeg savna/gleda meg til når jeg skulle hjem 10 måneder senere. Samtidig var jeg langt fra klar for å tenke på hjemreise, og var egentlig kjempeglad for at det var hele 10 mnd igjen.

I dag har jeg akkuratt 2 måneder igjen her, eller 2 måneder minus noen timer. Om nøyaktig 2 måneder kjører jeg sannsynligvis rundt på scooteren min og deler ut aviser. Annen sommerjobb var vanskelig å få fordi jeg kommer hjem bare 3 uker før skolen begynner, så da ble det jobb som avisbud i år som ifjor, og den første av de 3 rutene jeg skal ha begynner allerede den 26. juli, dagen jeg endelig setter mine bein tilbake på norsk jord. Endelig skal jeg kunne se det kommer penger inn på kontoen også, og kunne slippe å føle det er et stort hull som alt av penger lekker ut av i rekordfart. Fikk endelig nettbank, og har regna ut hvor mye penger som faktisk har gått med her nede, og til min store overaskelse er det ikke mer enn et par tusen over det planlagte budsjettet for normal shopping/reising. Mister helt styringa når den månedlige kontoutskriften mangler, og det går i ca omregninger til kroner uten å vite nøyaktig hvor mye det er. Trodde kanskje bare det var mer enn det egentlig var fordi pengene bare går i en rettning for tia, nemlig ut fra kontoen.

I går ble det brødskive med makrell i tomat, og grove kavringer med brunost til kveldsmat. Å som jeg gleder meg til norsk mat igjen. Tysk mat er godt, men noe jeg foretrekker i kortere perioder. Det med pålegg og brød har de ikke helt forstått etter min mening. Grovbrød fra Rema 1000, med norsk rekesalat og norske reker var herlig når jeg fikk besøk. Det beste av alt var jo at brødet smaka nytt og fersk selv 4 dager etter det var kjøpt. Her er brødet tørt dagen etter det ble kjøpt, og selv om det er "grovbrød" inneholder det ingen hele korn. Ikke en gang sammalt mel kunne man få kjøpt her, grovt mel her nede er finmalt mel UTEN korn. En av de nærmeste dagene skal jeg bake gode, grove rundstykker med melet jeg fikk når jeg hadde besøk.

Jeg er klar for å snakke norsk når jeg vil, jeg er klar for å se alle venner og kjente igjen, jeg er så klar for å komme hjem at selv Color Line/Stena Line frista etter å egentlig ha bestemt meg for at jeg aldri skal kjøre med sånne store båter etter å ha lest om cruiseshipet Vision of Seas. Jeg er klar for å bli overfallt av ville og gale, superglade Tico, båttur til hytta, å bade i sjøen og enkelt og greit alt som er som en selvfølge i Norge. Det var så fint å endelig kjenne lukta av saltvann i Laboe, og jeg gleder meg til å kunne bade ute. Her er bading det å bade i freibad (utebassenget), og ikke i sjøen. Vi har en liten sjø rett ved oss, men der, som i omtrent alle andre vann i Tyskland er det badeforbud. Jeg er klar for å hoppe i vannet på Store Erte, og også å hoppe uti det kalde vannet på Hvaler og samtidig sjekke vannet hvert 5 minutt for å forsikre meg om at ingen brennmaneter har bevegd seg inn på stranda. Hadde jeg valgt et utvekslingsår i et annet land hadde jeg snart vært hjemme. Et utvekslingsår i de aller fleste land er jo egentlig 10 mnd, og ikke nesten 12 som i Tyskland. Det hjelper ikke å ha den beste vertsfamilien som er mulig å få, når det følels ut som de 2 månedene til hjemreise er en eneste stor evighet. Det er ikke bare vanlig hjemlengsel, mer følelsen av å ha opplevd så mye at det begynner på tide å reise tilbake og fortsette den kjedelige hverdagen oppi nord. Jeg har fått det jeg ville med et utvekslingsår. En super familie nr 2, kjempemange nye opplevelser, mange nye venner. Jeg har blitt mindre sjenert og fått mye bedre tyskkunnskaper enn jeg hadde før. Nå gleder jeg meg bare til å komme hjem, kunne bruke det jeg har lært her nede, være fri og kunne kjøre med scooteren dit jeg vil NÅR jeg vil, trene på spenst, kunne kjøre bil, pusse opp det gamle rommet mitt som jeg nå får tilbake, 5 år etter jeg måtte gi det fra meg til fordel for et bittelite rom på ca 2x3m og masse, masse annet. Jeg har rett og slett fått for mye av det gode, og nå er jeg lei.



Skrevet rundt 14:30, men det å trykke på "publiser innlegg"-knappen er arbeid for de med litt høyere iq enn det jeg har for tiden.

Kiel

Halv 11 i går kveld var jeg hjemme igjen etter en 6 timers togtur og en FANTASTISK langhelg hos Suse i Kiel. Planen var egentlig en stor campreunion, men fordi de aller fleste som fortsatt er her ikke gadd bry seg med å se etter togbilletter før forrige uke, trakk de aller fleste seg fordi det ble for dyrt. Både Ida og jeg hadde kjøpt billettene allerede i februar. Litt forhåndsplanlegging funker jo også veldig bra! Vi ble i allefall 8 personer.
Fra camp var det Ida, Katie (Canada), Lorenzo (Italia), Frederik (Danmark, han var utvekslingsstudent for 2 år siden, og returnee på campen i München i sommer) og meg. I tillegg var både Daniel (Colombia) og Nanoo (Spania) som vi ble kjent med i Berlin der. Den siste var Alan fra Mexico, som ingen av oss kjente fra før, men som var bedt fordi Suse er områdekontakten hans. Imke (en av lederne på campen), Lily og Tamino (to av de andre som var med å hjalp til) var også innom iløpet av helga. Det var kjempekoslig å se alle igjen, og selv om jeg ikke hadde sett mange av de på nesten 10 måneder var det fortsatt som om det hadde vært i går. Det tok ikke mange minuttene å finne tilbake til det herlige miljøet det var på campen.

Resultatet av at Ida hadde hatt besøk av tanta og bestemora. Mange sjokoladesultne mennesker, en, to, tre og vips var den sjokoladen borte.

Lørdagen startet vi dagen med en tur i svømmehallen. Etterpå satt vi å venta lenge på Nanoo, Daniel og Alan. Frederik og Lorenzo var ute etter 10 min, vi etter 15-20 og først 50 minutter etter at vi alle gikk i garderobene kom de 3 siste. Det førte til kallenavnene Seniorita uno (Nanoo), Seniorita dos (Daniel) og Seniorita tres (Alan). Hvordan kan gutter være så treige? På vei tilbake gikk vi i 3-4 minutter, og da var de allerede 300m bak oss.

Mens vi venter på Senioritaene

Etterpå tok vi en tur innom shoppinggata i Kiel, og brukte all tiden på Cubus. Endte bare opp med en bukse, tights og genser og noen øredobber, men bare det å finne så mye i en og samme butikk er noe jeg nesten hadde glemt at var mulig etter nesten 10 mnd i Tyskland.



Lili og Katie

Kubb/Kongespillet/Wikingerspiel


Tamino

Meg, Katie, Ella og Lotta (Imkes 2 jenter som ho hadde med seg nedover).

På søndag dro vi til Laboe, en liten by ved kysten (innseilinga til Kiel). Været var supert, det var varmt, men også litt vind så det ikke ble uutholdelig. Etter å ha gått langs de fine strendene kom vi til et minnemerke for sjøfarere som døde i 1. og 2. verdenskrig. Det var et 85 m høyt tårn, som vi gikk opp i. Der hadde vi super utsikt. Etterpå gikk vi inn i ubåten som lå på stranda. Hadde aldri trodd det skulle være så LITEN plass i en ubåt. Selv om en ubåt egentlig ikke er veldig spennende var det allikavell en opplevelse å se. Etterpå satte vi oss noen timer på stranda, og når vinden ble for sterk dro vi tilbake. Det ble en KALD fornøyelse når vi kjørte tilbake med båten, siden det var stappfullt inne, og vi endte opp med å sitte ute. Og nå er jeg forkjøla IGJEN, bare en uke etter jeg ble kvitt forrige forkjølelsen.

Når man kommer fra Canada er den daglige hårvasken livsnødvendig, samme om vannet er iskaldt. Det samme gjald forøvrig også de 3 senioritas

Ready to go... Må bare vente på... vel gjett tre ganger!!

Disse 3, spansktalende senioritas!!! Alan, Nanoo og Daniel

Litt av havna i Kiel

På vei til Laboe

Color Line + Stena Line. Skuffa over å ikke ha hørt noe norsk tilfeldig på gata. Skal ikke liksom Kiel være nordmennenes by i Tyskland? Eneste gang jeg har hørt norsk tilfeldig var en gang i skiheisen i Sveits, og første gang jeg så en norskregistrert bil (utenom vår egen) var samme helga jeg hadde besøk hjemmefra og vi kjørte bak en gullfarget, norskregistrert bil. Et par dager senere så jeg faktisk en norskregistrert lastebil som var i Tyskland for å hente splitter nye biler. Men that's it!


På stranda

Frederik

Lorenzo, Frederik og Suse

Minnemerket

På toppen av tårnet



Daniel, Ida, meg, Alan, Nanoo og Frederik(foran). I bakgrunnen er ubåten

Inni ubåten

Det var en del vind, og mange som drev med Kitesurfing



Og i båten på vei hjem.

Søndag kveld ble vi sittende lenge ute. De fra de varme landene satt alle med t-shorte/tynn genser. Mens vi 3 skandinaviere satt med både flere gensere, jakker og tepper, og frøs, noe som
for de andre var helt uforståelig. Vi kommer jo alle fra "nordpolen", og burde jo være vandt til kulde. Ingen her nede skjønner at selv om man bor i Norge (og også andre kaldere steder), kan man ikke vende seg til kulde. På kvelden gikk Ida og la seg tidlig, siden ho skulle dra tidlig på mandagen. Ble sittende oppe med de andre, og frøs enda litt mer. Men selv om det var kaldt, var det alikevel veldig kos å sitte ute, innpakka i fleecepledd. Det er så koselig å sitte ute til langt på natt med telys på bordet og med herlige folk. Her i Tyskland kan jeg vel si jeg har lært å sette mer pris på sånne koslige ting, og å nyte det mens det varer. Tanken på at jeg aldri kommer til å se flere igjen er jo hele tiden der, og det gjelder å nyte det så lenge det går.

Mandags morra våkna jeg av øsende regn som tromma mot teltduken. Etter fint være hele tiden, var det som om hele himmelen datt ned i 7-tia på morran. Heldigvis var teltet vanntett. Som Suse sa var det egentlig ogsp fint at det på slutten kom en skikkelig skur, så vi innså hvor heldige vi hadde vært med været.

Iløpet av helga fikk vi også samlet masse info, og nå er vi oppdatert om alle av oss fra campen som fortsatt er her i Tyskland, hvem som bare var for et halvt år, hvem som droppa ut og valgte å reise hjem, og hvem som bokstavlig talt ble kasta ut av programmet (og hvorfor). Telte over i sta, og er kun 15 jeg er sikker på at er her, 12 jeg vet er hjemme, og 7 jeg ikke er helt sikker på, men som jeg tror flesteparten har reist hjem. (Ida, hjelp meg med å telle!)

I dag har jeg hatt fri, i morra har jeg fri. Torsdag og fredag skole, før det rett etter skolen på fredag bærer av sted til Berlin! Da blir det blandt annet Check-point Charlie museum, gå opp i kuppelen på Reichstag, og et par andre ting vi ikke gjorde når jeg var der med EF. Gleder meg! Og da blir det garantert enda flere bilder. Har kommet opp i 800 bilder med det nye kamereaet allerede, etter under 2 uker, og det er så deilig å slippe å måtte redigere bildene. Er bare å legge de inn på pcen, og vips er de ferdige.
Nå har jeg lastet opp masse bilder, skrevet masse på bloggen og nå sitter jeg å funderer på hva jeg skal finne på. Det er rart hvor rastløs og avhengig av å ha noe å gjøre man blir etter et par dager hvor man alltid har folk rundt seg, og null tid til å kjede seg.

Og sist men ikke minst, i dag er det 25. mai, og nå er lillesøstera mi Sigrun (som ikke er så liten lenger) 11 år. Gratulerer med dagen Sigrun!