Tia flyr...

Jeg drar om 63 dager, og foreløpig gleder jeg meg bare vanvittig. Det er faktisk nesten litt skummelt at jeg ikke en eneste gang i løpet av det siste halve året siden jeg meldte meg på har fått en klump i magen, og tanker som "hva har jeg gjort?" rasende rundt i hodet. Regner med det kommer snikende den nærmeste tiden, siden jeg for tiden har begynnet å bli obs på små ting som kommer til å være anderledes neste år. Jeg skal ikke lenger gå i klasse 1STB, det kommer ikke til å være de samme, faktisk morsomme, spinning og kondistimene på spenst, og jeg kan ikke lenger bare hoppe på scooteren når jeg bestemmer meg for å dra et sted.

På torsdag var det orienteringsmøte i Oslo. Et møte spesielt beregna på de som skal til de europeiske landene Tyskland, Frankrike, Irland og Storbritania. Vi slapp heldigvis å høre hele regla om visum og den amrikanske ambasaden, men fikk heller desto mer unødvendig info om Storbritania. Alle reglene de banka inn i huet vårt fikk vel flere enn meg til å lure på hvorfor vi ikke heller bare reiser rett på fangeleir isteden. Men det blir nok bra uansett.

Vi ble vist bare 9 fra Norge som reiser i år, ikke 10 som vi fikk vite fra EF i vinter, men vi sørger allikevel for at en ny rekord blir satt med antall tysklandsstudenter. Vi var 4 som skulle til Tyskland på møtet, og det var koslig å møte noen som skulle ut på det samme gærne opplegget som deg selv. Jeg får nemlig mange kommentarer om at jeg er gal når jeg forteller at jeg må snakke og skrive tysk i et helt år.




Se huset og nabolaget! Som tatt rett ut fra et eventyr. Jeg gleder meg!