Ingvild i Tyskland 09/10

Det å telle ned dager til avreise betyr ikke nødvendigvis at du får følelsen av at året nærmer seg. Når vi er ute og løper på en lang slette, og vi planlegger å presse oss selv så vi når enden av sletta uten stopp, kan vi se vi kommer nærmere jo flere skritt vi tar. Når jeg logger inn på orienterare.nu og ser på nedtellingen jeg har satt opp der ser jeg jo ikke at Tyskland kommer nærmere. Jeg ser bare et litt lavere tall enn sist jeg sjekket. Det står fremdeles to tall der, eneste fremskrittet var da det gikk fra 100, til 99, fra tre tall til to. Det som virkelig har fått meg til å skjønne at det nærmer seg er når andre nevner det; ”Du drar jo snart jo, Ingvild!” Og da jeg så smått begynte å pakke ned rommet mitt i esker, fikk jeg brått vondt i magen. Nå gleder jeg meg bare igjen. Rart!

Ellers, er det andre enn meg som er drittlei all Michael Jackson-hysteriet? Mannen har vært død i mindre enn 24 timer, og jeg klikker snart hvis jeg hører navnet en gang til. Helt siden jeg sjekket innboksen til morran i dag har jeg blitt forfulgt. Jeg har rett og slett gitt opp å finne noen som helst lesbare nyheter i dag. Heldigvis hadde ikke aftenposten rukket å få det med i morgenutgaven, og jeg kunne trygt lese både tegneseriene og Si; D. Eneste negative var forsiden på økonomidelen som sa at eurokursen er oppe i 9.08.

Jeg har aldri hørt en hel sang av han, heller aldri sett han ta de berømte dansetrinna (kun andre som imiterer). Jeg prøvde å sette på Thriller i sta, men gav opp etter 3 minutter. Må si jeg foretrekker thriller som filmsjanger istedenfor. Etter de få minuttene hadde jeg enda ikke hørt noe som var verdt å høre på eller sett annet enn fyren før alle de utallige operasjonene. Det er det jeg forbinder med Michael Jackson, et forvridd ansikt etter alt for mye mislykket plastisk kirurgi.
(Må bare slenge med at ja, jeg har hørt refrenget til thriller, i en reklame. Nei, jeg har aldri vært begeistra for fyren, og jeg håper dere som faktisk liker han ikke tar dere nær mine meninger. De er tross alt mine!)

Det hele er som å gjenoppleve alt hysteriet rundt Heath Ledger, jeg fikk aldri med meg hva han var kjent for, annet enn at han døde. I ettertid har jeg funnet ut at han på 90-tallet hadde en rolle i Home and Away, også var det noe med en spidermanfilm som hadde premiere rett før/etter han døde. Altså null interesse. Jeg ser de filmene jeg føler for å se, laster ned sangene jeg føler for, og bryr meg passe lite om skuespillerne/artistene. Samme for meg om det er Britney Spears eller Metallica som har sangen bare den er fin å høre på. Jeg har sånn ca alle sangene til Lifehouse på ipoden fordi jeg liker de, men jeg aner ikke hvordan bandmedlemmene ser ut. Jeg ser filmer med Julia Roberts og Hugh Grant, fordi jeg vet de pleier å være av typen filmer jeg liker...